Valg i Russland – Det nye idolet

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Folk har for lengst sluttet å spørre hvorfor Donald Trump digger Putin. Det er åpenbart. Han vil være som ham. Absolutt makt, riggete valg og uendelig med rikdom, what’s not to like? Men hvorfor er det så mange vanlige republikanere som beundrer Putin? Pleide ikke de å hate erkefienden i øst?
Jeg har noen teorier. De er ikke bare bygget på anekdoter, men la meg starte med en:
Da jeg var utvekslingsstudent i St. Paul, Minnesota, på begynnelsen av 1980-tallet, var det en gutt på skolen som likte å kle seg i combatgear og kjøre rundt med jaktrifle i pickupen. De som spurte hvorfor, fikk det samme svaret: «When the Russians come rolling down Hennepin Avenue, I’ll be ready.»
Paul ble selvfølgelig ledd av. Alle visste jo at den neste krigen ikke ville bli utkjempet med tanks, men med atomvåpen. Ett var i hvert fall sikkert, den amerikanske midtvesten var neppe Sovjets første mål.
Annonsørinnhold
Denne rives ut av hyllene
i samarbeid med
Noen år seinere sto den gamle filmskuespilleren, Ronald Reagan, i Vest-Berlin og sa replikken han alltid vil bli husket for: «Mr Gorbachev, tear down this wall!». Et par år seinere var det over. Berlin-muren ble revet og Tyskland gjenforent. Frie valg avløste østeuropeiske kommunistregimer i rask rekkefølge. Den kalde krigen var over.
Glansbildet av et valg uten valg
Det hender jeg tenker det er den enkle forklaringen på at så mange av dagens republikanere, som fortsatt har Ronald Reagan i glass og ramme på kontorveggen, er så historieløse at de ikke vil stå opp mot Vladimir Putins brutale angrepskrig mot en demokratisk nabo. Ja, at de nærmest forsvarer Putins rett til å legge under seg gamle Sovjets landområder. Over 30 år etter den kalde krigen, etter en lang periode hvor USAs sikkerhetspolitikk har vært preget av trusler fra islamsk terror, av kriger i Irak og Afghanistan, av utfordringen fra Kina, er det gamle fiendebildet visket ut og med det bevisstheten om hva den dype konflikten besto i.
Som høyrefløyens medieyndling Tucker Carlson sa allerede før han ble sparket fra Fox News, hvor han stadig advarte sine millioner av seere mot å tro at Putin er fienden og ba dem heller fokusere på trusselen fra liberale amerikanere: «Hva i all verden har Putin gjort meg? Har han noen gang kalt meg rasist? Har han noen gang truet med å gi meg sparken for noe jeg sa?».
Historieløshet er en for lettvint unnskyldning. Det er fortsatt et tverrpolitisk flertall i Kongressen som ønsker å gjenoppta støtten til Ukraina, og som vurderer Putins angrepskrig som en like fundamental trussel mot Europa og amerikanske sikkerhetsinteresser som man gjør i Brussel, London og Paris. Det er liten støtte for Donald Trumps utfall mot Nato. Men det tynnes blant Reagans etterfølgere. Tiden som har gått siden Sovjetunionens fall, forklarer kanskje hvorfor så mange Maga-politikere og -velgere ukritisk kjøper propagandaen og heller ikke gjenkjenner en hvit despot når han står rett foran dem.
Angrep i Russland: – 195 soldater drept
Det er selvfølgelig mulig å legge skylda på Donald Trump for å forherlige autoritære ledere verden over. Sist helg hadde han selveste Viktor Orban som privat gjest i Mar-a-Lago og hyllet den ungarske statsministeren som en av verdens smarteste ledere som kunne si og gjøre akkurat som han ville. På menyen sto vel oppskriften på hvordan kneble pressen og rettsvesenet i et demokrati uten å bli kastet ut av det gode selskap. Lille-Putin kunne til og med avsløre en nyhet etter oppholdet; hvis Trump blir president, er det slutt på støtten til Ukraina.
Det oppsiktsvekkende møtet, mellom en republikansk presidentkandidat og en av Europas mest notoriske despoter, vakte påfallende liten oppsikt i amerikanske medier, som er blitt fartsblinde etter åtte år med Trumps sjokkerende lefling med autoritære ledere og fascistisk tankegods. Trump åpnet friskt som president da han møtte Putin i Helsinki og forsikret at han stolte mer på Putin enn sin egen etterretning når det gjaldt russisk innblanding i presidentvalget. Den gangen reagerte pressen med sjokk og vantro, mens Putin smilte fornøyd. Nå tråkker Trump så ofte over demokratiets grenser at mediene knapt rekker å lage en notis når han ber Putin angripe Nato-allierte. Når sjokk er metoden, forsvinner raskt sjokkeffekten.
All skyld kan likevel ikke legges på en som er en mester i å plukke opp strømninger i befolkningen og spille på dem. Flokken han leder, var klar til å bli ledet.
Putin er blitt en helt for mange på høyresida i USA på grunn av alt han står for, ikke på tross av. I deres øyne er han verdens mektigste kulturkriger; en hvit nasjonalist som dyrker kristne, patriarkalske verdier, som bekjemper skeive og minoriteter og som ikke er redd for å bruke makt for å slå ned opposisjonen og sensurere mediene. Dette er amerikanere som er blitt mer og mer kritisk til USAs liberale verdier, og de ser paradoksalt nok Russland som et nytt idealsamfunn uten de konfliktene som et mangfoldig demokrati byr på. De innbiller seg rett og slett at Russland er nærmere den privilegerte fortiden de lengter tilbake til, før likestilling, borgerrettigheter og woke ødela alt.
Det er selvfølgelig ikke sant at Russland er et slikt land. Det er tvert om mer mangfoldig enn USA, men det er en propaganda som er et ekko av Putin og hans amerikanske fans: USA er svekket av mangfold og likestilling, av skeive, av trans, av kriminalitet og ukontrollert innvandring. Kunne de bare få en sterk mann som Putin i Det hvite hus, vil det bli orden igjen.
Jeg så etter min gamle skolekamerat Paul under stormingen av Kongressen. Det ville ikke forundret meg ett sekund om han hadde funnet tilhold i en av de mange militiagruppene fra midtvesten som stadig er forberedt på at fienden kommer marsjerende ned hovedgata deres en dag. Stand back and stand by, som Trump sa.
Men nå er det ikke lenger russerne de frykter. Det er deres egne.

Kategorier: Nyheter